Å lede en klasse er ingen enkel oppgave. I tillegg til faglig innsikt og engasjement må læreren inneha en solid dose sosial kompetanse. Daglig styring av en flokk med elever, der alle har ulike behov og ulik bakgrunn, er utfordrende. Mest sannsynlig er elevene ikke engang motivert for å lære, de vil helst være ute å leke eller slappe av med facebook eller en film. Så hvordan skal man som lærer kunne mestre en god klasseledelse?
Jeg vil her først skrive litt om verdien av å ha en god relasjon til elevene basert på en forelesning av Frode Jøsang. Jeg vil deretter se nærmere på det jeg selv synes er et godt verktøy for å jobbe bevisst med sosial kompetanse som lærer. Jeg viser da til Pål Rolands akse- modell fra det såkalte “Respektprogrammet” (Roland, 2010). Programmet er laget for å forebygge problematferd i skolen. Akse- modellen som jeg vil henvise til, beskriver variasjon i ulike lærer- typer. Jeg beskriver de ulike lærer- typene ut fra teorien, i tillegg til mine egne erfaringer og observasjoner. Til slutt vil jeg knytte dette opp mot egen praksis og noen tanker om prioriteringer i skolen.
Respekt er en allmenn verdi i et demokratisk samfunn og et nøkkelord i alle gode sosiale relasjoner. En klasseleder bør vise respekt for elevenes ulikheter og behov og samtidig være en god rollemodell. Mange mener at i dagens skole er det ikke nok å utvise respekt for eleven, læreren skal også skape en god sosial relasjon til elevene, de skal utøve emosjonell støtte til elevene. Frode Jøsang (1) uttalte i en forelesning i 2011 at i tillegg til struktur og tydelig ledelse, kan emosjonell støtte være en buffer mot emosjonelle vansker. Han fortalte også at nyere forskning går så langt som å vise at læreren faktisk kan utløse psykiske vansker hos jenter over 14 år, dersom de ikke gir jentene emosjonell støtte. Det gir læreren et stort ansvar! Han mener også at læreren bør være en autentisk voksen, eller en betydningsfull voksen, som utgjør en forskjell, og har reell påvirkningskraft for elevene. Jeg har sett dette hos mine egne barn/ungdommer. Dersom de har en god relasjon til læreren sin ønsker de å gjøre leksene og få gode resultater for at læreren skal bli fornøyd med den innsatsen de har gjort. Framtidige yrkesmuligheter er fjerne og lite motiverende for dem. En betydningsfull lærers annerkjennelse er det som er målet for lekselesingen.
I “Respektprogrammet” viser Pål Roland en modell med et dynamisk forhold mellom 2 akser (Roland, 2010). Den ene aksen viser grad av emosjonell støtte eller relasjon mellom lærer og elever, og den andre aksen viser grad av kontroll eller forventninger til elevenes faglige og sosiale atferd. Det finnes det 4 lærer- typer i modellen: den autoritære læreren, den autoritative læreren, den ettergivende læreren og den forsømmende læreren.
I den ene enden av relasjonsaksen finnes den autoritære læreren uten respekt og følelser, og med en dårlig relasjon til elevene. Men han kontrollerer elevene strengt med frykt. Forholdet lærer-elev er preget av formell makt uten følelser. Den autoritære læreren holder elevene i et jerngrep, de må til rektor om de snakker i timene, og han skjeller ut elevene i alles påhør. Også den forsømmende læreren har lav relasjon til elevene. Han bryr seg ikke om elevenes ve og vel, ei heller om hva de holder på med i timene; han har lav kontroll i tillegg til en dårlig relasjon. Kanskje han går og tar en kopp kaffe med en kjekk kollega eller leser nett avis på egen data, mens elevene er på facebook. Den ettergivende læreren er en varm og følsom type. Han synes at elevene ikke må presses for hardt, han er opptatt av elevenes dagsform. Han spør elevene hva de har lyst til å lære om i dag, og etter å ha jobbet i 10 minutter får de lov til å ha en lang pause siden det er så sent på dagen…
Den autoritative lærer-typen er den vi ønsker å være. Han har autoritet i kraft av å være en betydningsfull voksen for elevene. Han har jobbet aktivt med å danne en relasjon til elevene ved å starte skoleåret med en godt planlagt og kjekk tur hvor alle ble litt kjent med hverandre. Han er ikke redd for å være litt personlig, han forteller elevene litt om hvem han er og forventer at de selv også skal gi seg til kjenne. Elevene føler seg godtatt for læreren prater med dem og tar deres meninger på alvor. Han tar seg tid til dem, gjerne også i en pause istedenfor å alltid rushe avgårde til lærerrommet. Han tar seg tid til hver enkelt elev og ser at de har individuelle behov. Elevene føler at læreren liker dem som de er og vil dem vel. Ofte tuller og tøyser han litt. Han er forutsigbar og tydelig. Elevene vet hva de kan forvente av den autoritative læreren. Han tar kontrollen når det trenges, men han er trygg nok til å gi slipp på den når han tror at elevene kan styre seg selv. I klasserommet har han tatt ledelsen, han har plassert elevene strategisk for å lage et godt samspill. Han er ivrig til å løfte elevene fram. Når de presenterer noe for klassen roser han dem i alles påhør, og han forteller tydelig hva han synes de har gjort bra. Dersom noen elever bråker eller ikke følger med, beveger han seg mot dem uten å avbryte undervisningen. Han gjør dem oppmerksom på det han ikke aksepterer uten å ta oppmerksomheten vekk fra felles fokus. Han har få regler i klassen, han forventer at elevene respekterer hverandre og ro i klassen. Han har tydelige faglige forventninger til elevene. Fordi han kjenner hver og en elev vet han hva de trenger for å utvikle seg faglig. Han har også en sosialt kompetent relasjon til de andre lærerne. Han jobber for åpenhet og samarbeid. Han snakker positivt om elevene og får andre lærere til å se elevenes utviklingsmuligheter. Også i samarbeid med hjemmet gir han støtte og råd på en kompetent måte.
Uoppnåelig? Dette er eksempler på gode egenskaper hos en autoritativ lærer. Det å utøve en kombinasjon av varme og kontroll som grunnverdier i en lærer og voksenrolle, det tror jeg på. Sett i lys av kontrollaksen i modellen er det vesentlig å gi og ta kontroll alt etter situasjon og elev. Varme eller relasjons- aksen trenger man ikke å justere ned, så lenge man har kontroll og ikke beveger seg ned mot ettergivenhet.
Forskning viser at gode relasjoner skaper trygghet og trivsel på skolen, og det er en forutsetning for faglig utvikling (Roland, 2010) . I mitt virke med elever som har et behov for ekstra oppfølging blir dette svært tydelig. Jeg jobber med faglig og sosialt svake elever, de er svært avhengig av et godt forhold til lærerne sine for å kunne utvikle seg. Jeg opplever også at det er viktig at jeg liker dem godt, uansett utfordrende atferd. Jeg kan ikke vente til de blir greie før jeg synes om dem. Jeg kan bare gi den støtten og veiledningen som de trenger dersom jeg ser hver enkelt sine behov og tar deres perspektiv. Det er bare gjennom den gode relasjonen at jeg kan gi dem utfordringer som motiverer for faglig innsats. Uten en varm relasjon vil mine forventninger lett oppleves som stress.
Jeg har en følelse av at framtidens skole vil være mer opptatt av sosial kompetanse. Både i lærerrollen og kanskje som en del av undervisningen til alle elever? Er dette noe lærere skal være opptatt av og bruke tid på? Kan det være et eget fag?
(1) Frode Jøsang: Klasseledelse. Forelesning ved en videregående skole 17/8- 2011.
Litteraturliste.
Roland, Pål (2010). Respektprogrammet. Problematferd i skolen.
Stavanger: Senter for atferdsforskning, UIS
